blogg.no » attualmente

Konsert i dag

Jeg har lagt opp til en travel konsertsommer. Jeg orker ikke store festivaler og den slags. Føler meg vel egentlig litt for gammel til det. Selv om det sikkert finnes festivaler jeg kunne gått på, og følt meg veeeldig ung. Men du kommer aldri til å se meg på folkemusikkfestivaler, trekkspillfestivaler eller gammeldansfestivaler eller noe i den duren.




I dag er det John Fogerty som står på programmet. Han skal spille på det de kaller plenen på Bergenhus festning. Håper han er i slaget i dag, og at han gir oss en god konsertopplevelse. Jeg håper selvfølgelig at han tar noen av de gode gamle fra Creedens perioden. Kjenner egentlig ikke så godt til solokarriæren hans, men blås i det. Det er kaldt i Bergen i dag, men håper på en varm og minnerik konsert.

Radio Radio

Jeg har en jobb som innebærer relativt mye reising. Dette gjør at jeg tilbringer ganske mange timer i bil. Dermed blir radio en kilde til underholdning. Steinrøysen Norge gjør at det ofte blir svært begrenset hvilke radiostasjoner en faktisk klarer å få inn. Og når destinasjonene er Sogn og Fjordane, Lofoten, Nord-Trøndelag osv, blir utvalget ekstra snevert. For de som kjenner til min lille platesamling, kan nok enkelt tippe hvilke kanaler jeg vil foretrekke. Og bare for å ha det sagt, så har jeg e Flere av de såkalte nærradioene er ikke blant favorittene.

Jeg har forsøkt å høre på Radio1, NRJ, NRK MP3, NRK P3, P5, Voice og hva de nå heter alle sammen. Uansett hvor surt det er, så er jeg ikke lenger i stand til å tilegne meg så mye av den nye musikken. Og gjør virkelig forsøk, og noen ganger finner jeg ny musikk som jeg liker. Men det blir enkelte sanger som spilles på radio, men som jeg nok aldri ville betalt penger for. Jeg liker jo å tro at jeg er allsidig i min musikksmak, og forhåpentlig er noen enig i det. For oss som bor i Bergen, har det de siste årene vært mange og store artister på besøk de siste årene. I år får jeg med meg The Australian Pink Floyd Show, Paal Flaata, Mark Knopfler, John Fogerty, Muse, White Lies, Steve Wonder, Santana og Iron Maiden. Flere ganger har jeg også reist utenlands for å få med meg store konsertbegivenheter. Genesis i 2007 er en høydepunktet, men også U2 og Diana Krall har jeg fått med meg. Dette har blitt kombinert ned noen fine opplevelser  i  Berlin og London.


Tilbake til radio og hva jeg foretrekker. Det meste av musikken jeg har stående i hyllen er fra 70 og 80 tallet. Det har sikkert sammenheng med den sjangeren en hører på som tenåring og til en blir 30 til 35 år. Av en eller annen grunn begynner en sakte men sikkert å søke tilbake i tid. For mitt vedkommende for å se om en kan finne artister og grupper en ikke har oppdaget tidligere, men som spiller musikk en liker.

Jeg har lenge hørt på Radio Norge, som reklamerer for musikk fra de siste fire tiår. Men helt seriøst, hva er det som feiler den kanalen der da? De har vært i stand til å lage en topp 1000 liste, basert på lytternes ønsker. Og nå har de den såkalte variasjonstelefonen, der de spiller noe bra og en haug med ?.ehh ikke fullt så bra musikk. Kanalen har altså vist at de faktisk sitter på ganske store arkiver. Likevel klarer de altså å lire av seg de samme 70-80 sangene hele forbannede uken. De har til og med klart å ødelegge supergruppen Queen for all fremtid. Tusen forbannete takk skal dere faen meg ha.

Så forsøker jeg på en gammel traver, P4. De må vel klare å spille litt annen musikk og prate om litt andre saker. Tja, jeg vil nå virkelig ikke påstå det. Nå har jeg hørt på denne kanalen en stund, og det er rett og slett ganske likt på alle måte. Her er det noen som har kopiert den andre kanalen. Siste skudd på stammen der er jo Radio Norge, som urettmessig ble frarøvet sin konsesjon av en viss KrF politiker. Så jeg velger å tro at P4 er originalen, og da vet en jo hvem som er kopien.

Da står jeg tilbake mellom valget mellom NRK P1 eller NRK P2. Sistnevnte blir for sær for meg. En eller annen pussig fyr som står og hamrer løs på et par ølflasker og kaster noen pannelokk i veggen mens han kommer med noen som ligner på primalskrik blir litt slitsomt. Ikke bare er det grusomt å høre på, men det er jo ingen som gjør et forsøk på å stoppe det der vesenet heller. Så da blir det NRK P1. Det er kvalitetsradio, det kan ingen ta fra dem. Men det føles som et lite nederlag. Og det er ikke NRK sin feil, men problemet ligger hos meg selv. For det er jo bare eldre mennesker som hører på den kanalen der vel?

Dette kommer til å ta tid

Det begynner så smått å gå opp for meg hva jeg har begitt meg ut på. Jeg snakker selvsagt om prosjektet jeg har satt i gang med å endre livsstil. Jeg har i 20 år latt kroppen forfalle. Riktignok har det vært perioder der jeg har skjerpet meg og trent. Det har til og med blitt perioder med sunn mat. Det beste jeg har fått til, og som har vart er å slutte å røyke. Det er naturligvis noe som i seg selv gir en stor helsegevinst. Ulempen med å slutte å røyke, er jo at alt smaker mye bedre nå. Så nå har jeg gått fra en røykende sofasliter til en storspisende sofasliter.

Når en når en alder av 45 år, er det ikke særlig gunstig at det ser ut som en har gjemt en fotball under t-skjorten. Genetisk har jeg nemlig vært så uheldig at det er kun på magen jeg virkelig legger på meg. Tynne armer og bein, og en mage som i dermed blir så alt for tydelig. Jeg har jo ikke så mange andre enn meg selv å skylde på, så jeg får jo bare se til å ordne opp i elendigheten selv. Jeg har aldri helt hatt troen på piller, pulver eller andre raske fantastiske mirakuløse og geniale lynkurer. Det er ikke i hodet jeg har trøbbel, tror jeg da.



Men det er en hårfin balanse å finne en balanse i dette prosjektet. Hvor går grensen for hvor sunt jeg klarer å leve, uten at det går på bekostning av livskvalitet. Og hvor mye trening kan jeg tåle før det føles som at livet bare handler om hvor mye en kan løfte, eller hvor langt en kan løpe? Det har tidligere blitt litt prøving og feiling. Jeg ser jo for meg at det kommer til å bli slik denne gangen også. Men, før har det gjerne blitt for mye, for deretter å stoppe helt opp. Det gir lite varige resulteter når en går fra full gass til bråstopp.

Denne gangen må jeg forsøke å være litt seigere enn jeg bruker å være. Utfordringen blir å trene variert nok. Det er vel det som skal til for at interessen skal holdes oppe. Nå hadde jeg en treningsøkt for meg selv i helgen. Jeg trente med høy intensitet, og økten varte vel i ca. 45 minutter. Da fikk jeg trent både styrke og kondisjon. Neste økt tar jeg på SATS på torsdag. Da er det bare å gi jernet nok en gang.

Blodslit

Som jeg har skrevet tidligere, er det tid for å legge om livsstilen. Jeg føler virkelig at det er nødvendig å gjøre noe drastisk for å komme i bedre form. Dette er vel like lett som det er vanskelig. Det som skal til er bedre kosthold og trening. SATS medlemsskapet blir nå tatt bruk, og i går hadde jeg min første time. For å komme i gang og trene riktig, har jeg gått til det skrittet å betale for en personlig trener. Og jeg kan skrive under på at dette ikke var noe kjære mor. For jeg hadde faktisk tenkt meg, og trodd av vi skulle begynne litt rolig første gangen. Jeg kunne ikke ta mer feil.

Det var lite folk på treningssenteret, og dermed var det fritt valg på hva jeg skulle gjøre. Nope, her var valgene allerede tatt for meg. Jeg ble vist inn til en sal med spinningsykler. Jeg har vært på mange spinningtimer tidligere, men nå var deg meg og min kone alene i spinninsalen. De første fem minuttene gikk som en drøm. Dette skulle nok gå greit, enn så lenge. Nå var det tid for å legge på mer motstand, og så var det stående sykling. Økten varte 10-12 minutter. Når jeg gikk av sykkelen, måtte jeg sette meg ned. Jeg trodde nesten jeg skulle svime av. Jeg var så sliten at det prikket foran øynene på meg, og nå skulle det være styrketrening.

Vekter, sit-ups og andre øvelser som jeg ikke kan navnet på. Det var tungt, men dette gikk langt bedre. Det jeg kan si er at jeg er stiv som en tømmerstokk i dag. Vondt både her og der. Men tilbake til treningsøkten, for den var langt fra over. Treneren kommanderte oss tilbake på spinningsykkelen, ny økt. Og denne gangen skulle vi gi det siste. Gi det siste? Hva i alle dager mente hun med dette da? Jeg ga jo virkelig maks under den førte økten, men her var det bare å være med på notene. Det var sittende sykling, stående, sittende og stående. En grei økt på 7-8 minutter. Siste stående økt varte et minutt eller så, og da ga jeg virkelig alt. For en idiot jeg er, for da var det helt på grensen til å jeg måtte ta telling. Det var bare å komme seg av sykkelen og legge meg ned på gulvet. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv. Det tok noen minutter før jeg ble bra igjen. Da var det en liten øvelse igjen før min første økt med personlig trener var over.

Som en del av pakken med personlig trenger, er det også med en kroppsanalyse. Dette er en eller annen maskin som måler balansen mellom fett og muskelmasse. Fasinerende greier, men det gir et ærlig svar på hvordan det faktisk står til med kroppen. Det meste var normalt, men i overkant mye fett på indre organer. Jaja, ingen bombe akkurat. Men det er jo noe med å få bekreftet at en har for mye av det farlige fettet. Det er bedre å ha store lår og stor rumpe enn å ha for stor mage som jeg har.

Men jeg er langt fra en slagen mann, bare en sliten mann i dag. For meg er det nå eller aldri, på samme måte som det var når jeg sluttet å røyke for noen år siden. Det blir ikke bedre om en ikke er villig til å jobbe for å få en forandring som en kan leve med. Det blir ikke bare gulerøtter og brokkoli på min talerken fremover, men jeg kommer til å bli langt mer bevisst. Og ikke minst, dette skal bli en varig endring, så forandringene skal komme, men litt om gangen.

På vei til et sunnere liv

Kineserne sier at selv den lengste reise starter med et lite skritt. Nå har tiden kommet for å faktisk gjøre noe for å bli sunnere og forhåpentlig se litt bedre ut. Slagplanen er lagt, og nå er det bare å la det stå til. En skal jo passe på så ikke hele livet blir snudd oppned. Men skal en få til en forandring, må en endre noe. I dag har jeg startet med å kartlegge mine egne matvaner. Jeg skriver opp hva jeg spiser og drikker noen dager fremover, slik at jeg har et bedre grunnlag for å gjøre de riktige endringene i mine egne kostvaner.

Utfordringen når det gjelder mat, kommer til å bli helgene. Ikke det, den siste tiden har det blitt litt vel mye gode måltider midt i uken, og da gjerne med tilhørende vin. Men tilbake til helgene. Helgen starter jo på fredagen, og da må en selvsagt markere at det er blitt helg. Da blir det å lage noe tex-mex på kvelden, det går noen glass med rødvin og avsluttes med at en nok en gang har overspist. Men hva gjør vel det? Da er det tid for å hengte seg en iskald Heiniken pils, sette frem nøtter og chips og fortsette kosen.




Lørdagen ligner en god del på fredagen når det kommer til mat, vin og knask. Men noen endringer er det. Da blir det gjerne en biff av ett eller annet slag, gjerne med bernaise saus, eller rødvinssaus. Og som vanlig er det ikke noen små pingleporsjoner som skal til livs. Neida, en god biff må jo være 300 eller 350 gram. Så er det sikkert like mye i stekte poteter og garnityr. Og når en er så mett at en nesten sprekker, frem med øl, nøtter, chips nok en gang.

Søndagen er som regel litt bedre når det kommer til middag. Da er det stort sett en sånn halvsunn vanlig middag. Men så blir det kveld, og dette er den dagen i uken hvor det passer godt med en god film. Så da er det bare å hente det som er igjen av chips, nøtter og øl. Som regel er det rikelige mengder, så en blir jo nesten mett bare av knask og øl. Det er vel kanskje ikke så merkelig at en er i dårlig form og at jeg føler meg som en sekk.

Det har tatt mange år å få en kropp i fritt forfall, så jeg skal vel ikke forvente superkroppen og muskler av stål med det første. Det er vel mer realistisk å være i ok form til neste sommer. Det er jo ikke veldig sexy å ha større magemål enn brystmål kanskje. Men, Roma ble ikke bygget på en dag. Første mål er å spise mindre på fredag kvelden, og kanskje ikke fylle flere skåler med knask. Lørdagen er min matdag, så den skal jeg fortsatt ha. Men, det går sikkert fint med en biff på 200 gram og bakt potet.

Jeg har litt tanker om hva som skal til med maten. Men viktigere blir det å begynne å trene og bevege seg. Fredag går turen til SATS, og jeg har betalt en personlig trener som skal piske meg litt. Så tipper denne fredagen kommer til å bli litt anderledes enn det jeg er vant med.

Over the top?

Det begynner å bli mange å siden jeg var i militæret. Jeg husker fremdeles den dagen innkallingen til sesjon kom i posten. Plutselig følte jeg meg litt voksen. Det var jo liksom konfirmasjonen som skulle fikse den biffen, men sånn var det ikke. Sesjon og innkalling til førstegangstjenesten var det som gjorde at jeg var blitt litt voksen. Jeg husker ennå datoen 17. mars 1983 var den store dagen. Ikke vet jeg hvorfor jeg gledet meg til den dagen, for en hel dag gikk med til å vente, og vente, og vente. Gud bedre meg for en lang dag det ble. Uansett, så ønsket jeg meg til luftforsvaret, og dit kom jeg.

3. Januar 1985 var dagen jeg skulle stille på Ørland hovedflystasjon. Jeg tok tog hele veien og ankom togstasjonen i Trondheim tidlig om morgenen. Så var det hurtigbåt til Brekstad. På kaien stod det et par minibusser som fraktet oss til flybasen. Jeg husker vi passerte portvakten, og akkurat i det sekundet vi kjørte gjennom porten tenkte jeg at nå var det ingen vei tilbake. Her skulle jeg bo, leve og utføre min plikt for landet i 12 måneder.

Tjenesten som luftvernartillerist var helt ok. Jeg markerte meg hverken på en veldig positiv måte eller negativ måte. Jeg gjorde det jeg skulle og klaget ikke. Klart det var kjedelige perioder, men stort sett var det en positiv opplevelse og en god erfaring. Jeg følte faktisk at jeg hadde blitt voksen på disse årene. Vi som fikk denne tjenesten og kom fra Bergen, var øremeket Luftvernheimevernet. Så etter at vi dimmet var det bare å vente på å bli innrullet i HV. Dette skjedde i 1987.




Nå kom jeg som menig til HV, men jeg takket ja til å ta et kurs for å bli kanonkommandør. Jeg ble sersjant, og bestemte meg den dagen jeg fikk graden at jeg skulle gjøre en god jobb for Heimevernet. Årene på Flesland flystasjon var gode år, og det var et godt kameratskap. Det ble større ansvar etter hvert, og det ble etterhvert flere kurs. Årene ga større ansvar, og vinkler ble etterhvert byttet ut med stjerner. Først en, så to og til slutt hele tre. Jeg var blitt kaptein i HV. Som personelloffiser i avsnittet mente jeg at jeg hadde nådd så langt som jeg kunne. Det var fine år, og jeg hadde blitt godt kjent med flere gjennom 20 år. Flesland flystasjon ble nedlagt, og jeg ble overført til et nytt HV område. Nye oppgaver, og nye mennesker å bli kjent med. Motivasjonen forsvant litt med dette, og trivselen var lenger som før.

Nå har jeg vært i HV i 23 år, og i går kom det en ny innkalling til årets HV trening. 1 dag skal jeg tjenestegjøre, og nå skal alt utstyret leveres inn. Jeg er blitt så gammel at jeg nå blir HV pensjonist. Alderen min er alltså blitt så høy at jeg ikke lenger kan brukes til å gjøre tjeneste for konge og fedreland. Det er på mange måter en ny milepæl i mitt voksne liv. Det føles ikke like stort som den gang jeg fikk innkalling til sesjon når jeg var 17 år. Nå er det slutt, og jeg sitter mer med tanker om at jeg nå er "over the top". Det blir litt vemodig, for HV og forsvaret har gitt meg mye positivt. Samtidig skal det bli godt å bli ferdig. Jeg dimmiterer, men det blir ingen dimmefest.

Dagen før dagen

Det sies at ingenting kommer gratis, og den som først sa dette var nok et klokt menneske. Og for meg som er midt i 40-årene er bare tanken på å begynne å trene et ork. Sannheten er at jeg vel egentlig aldri har vært flink på å holde meg i form. Og til eldre en blir, til større føler jeg at konsekvensene av manglende trening blir. OK, noe bra har jeg gjort for helsen. Det er snart 7 år siden jeg sluttet å røyke, og det er jo noe det også. Så fra å være en storrøykende sofagris, er jeg nå bare en sofagris. Litt av en helsegevinst skal en tro ekspertene. Men direkte sunt er ikke tilværelsen min nå heller.



Riktignok har jeg vært flink i perioder. Jeg liker å gå i fjellet, og som bergenser har jeg nok av fjell å velge mellom. Bor en i  byen mellom de 7 fjell, så er det jo selvfølgelig alltid kort vei til et av disse fjellene. Men nå er det lang tid siden jeg kunne nyte en fjelltur. Det er rett og slett fordi turen er så anstrengende for meg at det minner mer om tortur enn en fin tur. Men nå er tiden inne for å gjøre noe med den dårlige formen. I morgen er det bare å finne frem treningsklær og møte på SATS kl. 18.00. Da har jeg og min kone bestillt time hos personlig trener. Så nå skal kiloene til pers. Det buler litt flere steder enn det jeg setter pris på, og energien er fraværende.

Det er ikke slik at jeg forventer mirakler, selv om det hadde vært fantastisk om et mirakel skulle komme min vei nå. Jeg er en utolmodig mann, og forventer resultater raskt. Mitt ønske ville vært å komme i superform på et par tre uker. Men det er vel ikke særlig realistisk. Jeg får vel heller tenke langsiktig, så hvis formen er bra til neste sommer skal jeg vel være fornøyd. Mitt ønske er å bli sterkere, få mer energi og bedre kondisjon. Men ingenting kommer vel gratis til meg heller, så jeg får vel instille meg på blod, svette og tårer. Klarer jeg å få dette som en del av min nye livsstil, vil forhåpentligvis belønningen bli en pensjonisttilværelse uten for mye sykdom og plager. Det vil være grunnlaget for å kunne få realisert drømmen om å reise masse bli virkelighet. Jeg er klar for å gi alt på trening i morgen :-)

Attualmente

Litt pussig å skrive den første bloggen. Attualmente er Italiensk og betyr "i øyeblikket". Ikke det at jeg kan italiensk eller har italienske gener. Jeg bare liker Italie og lidenskapen. Klart jeg forsøkte å finne et  bra norsk ord, men alle de navnene jeg forsøkte er jo selvfølgelig opptatt. Så da ble det noe fra Italia.



Hva skal nå en blogg inneholde? For å være ærlig, så har jeg ikke peiling. Vet bare at min sønn Christian og samboeren Tiril har blitt ivrige bloggere. Så det er ikke tvil om at jeg ble litt inspirert av de. Men når sant skal sies, så var jeg og min kjære kone først ute. Vi har nemlig bloggen www.hjellestad.dk Problemet med den er at vi bruker worldpress, og det er litt for vanskelig å publisere tekst og bilde der. Så den bloggen er ikke oppdatert siden høsten 2009. Jada, det er pinlig å la en blogg ligge så lenge uten å skrive noe nytt.

Uansett, dette blir min egen private blogg. Jeg har noen ideer om hva jeg vil med denne bloggen. De som ønsker å se mer, får bare følge med. Det jeg helt sikkert ikke kommer til å skrive, er hva andre måtte mene om ditt eller datt. En ide jeg har, er å skrive om den krisen jeg trolig står mitt oppi. Jeg er en mann på 45 år, og alt det som følger med da. Jeg skal jo nå være midt i den såkalte 40-års krisen. OK, så har jeg siden jeg ble 40 år, raftet, rappilert, vært på Formel1 løp, ridd på hest i fjellet, kjøpt motorsykkel og skal nå begynne å trene på SATS. Og neida, ikke sånn melde meg inn og se hva det blir til. Jeg har vært medlem i flere år, men må vel se på meg selv som støttemedlem. Denne gangen er det full pakke med personlig trener (PT) og alt som hører med. Da blir det det mindre øldrikking, mindre vin, mindre chips og mindre tex-mex mat. Jeg hiver meg neppe på gulrotjuice og tomatsalat, men at det blir endringer kan jeg vel si.

Det er på tirsdag det skal skje, så fra da av blir det blod, svette og tårer. Pløsemagen skal til pers, så da skrives vel et nytt kapittel i min lille private krise. For det er jo ikke sikkert at 40-års krisen betyr at alt går nedover. Av alle de krisene en kan få gjennom livet, så er vel dette kanskje den beste. Slutte å røyke gjorde jeg for flere år siden. Så nå er det på høy tid å gå til neste steg, og bli supersprek og bytte ut vakseballen med vaskebrett. OK, for å være realist. Blir jeg i stand til å gå på fjellet uten å slite meg totalt ut, klare arbeidsdagen uten at jeg må sove middag har jeg kommet dit jeg vil. Men jeg blir ikke akkurat lei meg om magen ble litt flatere.

Ciao

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Juni 2010
attualmente

attualmente

45, Bergen

Denne bloggen er kun laget for at andre skal få et innblikk i hva det innebærer å være i 40-års krise. Det føles ikke som noen krise, men det kan jo ha med dårlig selvinnsikt å gjøre.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits